Bærekraftig utvikling, også kjent som Technocracy, er en utførbar økonomisk modell som vil ødelegge selv når dens tilhengere tåpelig tilbeder under utopia. Jeg kan ikke finne en eneste legitim økonom som har gjort en dyp analyse av Technocracy og konkludert med at Utopia endelig er kommet. Det har ikke, vil ikke, ikke kan. ⁃ TN Editor
Elitestudentene i byplanlegging har enda en ny fremtidsvisjon. I det siste ser de en ny og forbedret forstad - basert på selvkjørende elbiler, leveranser med "droneleveranser rett utenfor døren", og "tårnformede enveis veier" (ellers kjent som blindvei) —Som den sikre ting. Det høres mistenksom ut som gårsdagens morgendag, George Jetson-utopien som har vært aksjemarkedet for halvbakt futurisme i flere tiår. Det kan være åpenbart at vi nå i en tid har levd i en virkelighetsfrivillig kultur, og den er levende utstilt i kavalkaden av techno-narsissisme som tenker i disse dager i akademia.
Utstilling A er et essay som dukket opp forrige måned i The New York Times Magazinemed tittelen "Fremtidens forstad er nesten her, ”Av Alan M. Berger fra MIT urban design fakultet og forfatteren av boken Uendelig forsted- på den måten en perfekt sinnsfull forestilling. Undertittelen til hans Times Magazine stykke hevdet at "Millennials ønsker en annen type forstadsutvikling som er smart, effektiv og bærekraftig."
Legg merke til trioen med klisjeer på slutten, lånt fra leksikonet til reklamebransjen. “Smart” er en meningsløs anodyne som erstatter de utslitte tropene “deluxe”, “super”, “limited edition” og så videre. Det er ganske enkelt ment å finjustere leserens statusbevissthet. Hvem vil være stum?
“Effektiv” og “bærekraftig” er faktisk i odds. Kombinasjonen burde ringe en alarmklokke for alle som har til oppgave å utforme menneskelige naturtyper. Vet du hva "effektiv" får deg når det gjelder økologi? Monokulturer, for eksempel GMO-mais, dyrket på sterile jordmedier, jekket med petroleumsbasert gjødsel, ugressmidler og raskt utarmende fossilt akvifervann. Det er en metode som er veldig effektiv for å produsere maisflak og Cheez Doodles, men som har dårlige utsikter til å fortsette lenger inn i dette århundret - og det samme gjør konvensjonelle forstadsområder, slik vi har kjent det. Effektivitet i økologiske termer slår en vei rett til entropi og død.
Ekte vellykkede økologier er derimot det motsatte av effektive. De er dypt overflødige. De er rike på forskjellige arter og funksjoner, hvorav mange overlapper og dupliserer, slik at et problem med en mislykket del eller en funksjon ikke beseirer hele systemet. Denne overflødigheten er det som gjør dem spenstige og bærekraftige. Syrer, prærier og hardeskoger er rik og bærekraftig økologi. Monokulturer, for eksempel kornvekster i agri-biz-stil og "store bokser" -monopol, er ikke bærekraftige, og de er absolutt ikke engang økologier, bare midlertidige artefakter av finans og ingeniørfag. Hva ville Amerika gjort hvis Walmart gikk ut av virksomheten? (Og ikke undervurder muligheten da geopolitisk spenning og konflikt undergraver de globale forsyningslinjene.)
Forstad av den amerikanske typen er sammensatt av monokulturer: bolig, kommersiell, industriell, forbundet med sirkulasjonssystemet til biler. Suburbia er ikke en bærekraftig menneskelig økologi. Blant andre svakheter er det dødelig utsatt for Liebigs "minimumslov", som sier at den generelle helsen til et system avhenger av mengden av de knappeste av de essensielle ressursene som er tilgjengelig. Dette burde være en selvfølge for en urbanist, som må ipso facto være en slags økolog.
Likevel tar tekno-narsissister som MITs Berger det som aksiomatiske at innovasjon av og av seg selv kan overvinne alle naturlige grenser på en planet med endelige ressurser. De antar at de nye og forbedrede forstedene vil fortsette å kjøre på biler, først nå vil de være førerløse og elektriske, og alt i deres paradigme følger av det.
Jeg tror ikke det. Liker det eller ei, har ikke menneskeheten funnet en erstatning for fossilt brensel, spesielt olje, som har vært grunnlaget for teknoindustrielle økonomier i hundre år, og det begynner å bli litt sent i spillet å forestille seg en ordnet segue til noe ennå uoppdaget energiregime.
Forresten, elektrisitet er ikke en energikilde. Det er bare en bærer av energi som genereres i kraftverk. Vi har produsert store mengder av den i stor skala ved hjelp av fossile brensler, vannkraft og kjernefysjon (som er avhengig av fossilt brensel for å operere). Og forresten, alle våre kjernekraftverk nærmer seg slutten av designtiden, uten planer eller utsikter for at de skal erstattes av nye. Vi har utnyttet potensielle vannkraftsteder, og de eksisterende store silt opp, noe som vil ta dem ut av drift i løpet av dette århundret.
Elektrisitet kan også produseres av solceller og vindturbiner, men på ingen måte i nærheten av den skalaen som er nødvendig, på egen hånd, for å drive samtidens amerikanske liv. Innbilningen av at vi kan drive forstad, det utdannede motorveisystemet, lastebilbaserte distribusjonsnettverk, kommersiell luftfart, det amerikanske militæret og Walt Disney World på alt annet enn fossilt brensel, vil etterlate mange mennesker veldig skuffet.
Sannheten er at vi har kjørt alt dette på en ekstravagant gjeldsoppsving i minst et tiår for å kompensere for problemene som eksisterer i oljeindustrien, fordi olje er den primære og uunnværlige ressursen for vår livsstil. Disse problemene blir ofte klumpet under rubrikken toppolje, men kjernen i problemene må sees litt annerledes: nemlig en bratt nedgang i Energy Return on Investment (EROI) på tvers av oljeindustrien. Uttrykket kan virke voldsomt på forsiden. Det betyr ganske enkelt at det blir uøkonomisk å utvinne olje fra bakken, selv med det såkalte mirakelet av "fracking" skiferoljeavsetninger. Det lønner seg ikke, og EROI er fortsatt på vei lenger ned.
I 1930-ene kunne oljeindustrien få 100 fat olje for hvert fat olje i energi de setter i produksjon. Boring på prærien i Texas var som å skli et sugerør i en milkshake og oljen slynget seg ut av bakken under sitt eget press. I dag er de gamle brønnene langt utslitte og vi sitter igjen med ukonvensjonell olje. Horisontalboring og fracking i skifer er enormt dyrere å utføre, og offshore dypvannsboring som krever en flytende oljeplattform på $ 100 millioner er ikke noe som å skli et sugerør i en milkshake. De må gå en kilometer eller mer under overflaten og deretter en kilometer inn i undersjøisk bergart. Det er veldig dyrt og farlig. (Husker du BP Deepwater Horizon-utblåsningen av 2010?)
Samlet forhold på olje-out-til-energi-i i disse dager er 17 til 1, og for skiferolje er det mer som 5 til 1. Du kan ikke drive industrisivilisasjoner med disse EROI-forholdene. Tretti til en er sannsynligvis minimum. Og du kan ikke kjøre fornybare alternative energisystemer uten en underliggende støtteplattform for fossilt brensel. Den implacable virkeligheten av denne dynamikken har ennå ikke sunket inn på ph.d.-fabrikker.
Verdens største oljeselskaper kannibaliserer seg for å holde seg i virksomhet, med balanseregnskap, og nye oljefelt som blir nesten null. Skiferoljeprodusentene har ikke laget en netto krone siden prosjektet gikk opp rundt 2005. Deres aktiviteter er blitt finansiert med søppelutlån muliggjort ved voldgift med Fed-rentesats som nesten er null, i seg selv en historisk unormalitet. Skiferoljeborerne produserer alt for å betjene lånene sine, og har dermed drevet ned oljeprisene og negert fortjenesten. Lave oljepriser er ikke tegnet på en sunn industri, men på en sviktende industriell økonomi, som sistnevnte gir seg uttrykk i en synkende middelklasse og valget av Donald Trump.
All tekno-grandiose ønsketenkning i verden endrer ikke denne virkeligheten. Den intelligente konklusjonen fra alt dette burde være åpenbar: Omstrukturering av den amerikanske boformen til noe annet enn “uendelig” forstadsspredning basert på ubegrenset bilavhengighet.
Mens det skjedde anerkjente New Urbanist-bevegelsen denne dynamiske begynnelsen i de tidlige 1990-ene og foreslo en tilbakevending til tradisjonelle gangbare nabolag, tettsteder og byer som middel. Det har vært en ganske vellykket reforminnsats, med hundrevis av kommunale arealbrukskoder omskrevet for å avverge de uunngåelige forstadsspredningsmandatene til de gamle kodene. Bevegelsen produserte også hundrevis av nye byprosjekter over hele landet for å demonstrere at god urbanisme var mulig i nybygging, så vel som sentrumsmessige steder på steder som tidligere var igjen for døde som Providence, Rhode Island og Newburgh, New York.
wpDiscuz