IM / HD: Vi er i dag vitne til fremskrittet for nasjonalistiske, fremmedfiendtlige og høyreekstreme grupper ved hvert europeisk valg. De har til og med klart å gå inn i regjering, for eksempel i Italia. Hva skjer?
Etienne Balibar (EB): Denne trenden har pågått i mange år og avslører en krise i den nåværende form for europeisk konstruksjon, som sannsynligvis er irreversibel. Det beveger seg fra et land til et annet, men formelen er den samme: Effektene av innstramninger på fattige og middelklasser så vel som utviklingen av sosiale og territoriale ulikheter er det logiske resultatet av såkalt fri og uforvrengt konkurranse. Disse elementene utkrystalliserer seg i ubehag opprettet av den teknokratiske regjeringen i EU og dets medlemsland. De fremmer nasjonalisme, fremmedfrykt og en avsky for demokrati.
Men helt siden den greske krisen og Brexit, har det også blitt klart at det verken er mulig å forlate EU, eller utvise et medlemsland. Det er klart, noen politiske krefter tror på en utgang fra Europa, men ingen regjering kan pålegge den. Jeg tror situasjonen vil forverres ytterligere når vi går mot en gjensidig nøytralisering av hegemoniske krefter i Europa på grunn av mangelen på et alternativt prosjekt fra nye individer, nye grupper eller politiske bevegelser. Konsekvensene av denne utviklingen er uforutsigbare.
IM / HD: Vil vi se et EU-showdown med Italia, lik den i 2015?
EB: Uttalelsene til presidenten for EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, er avslørende. Han har sagt at han ønsket å unngå feilene som ble gjort i 2015. Men hvilke feil viser han til? Snakker han om innholdet, om bevisst ødeleggelse av en økonomi og et samfunn? Eller snakker han bare om formen dette tok, som ikke hadde respektert prosedyrene? De europeiske lederne vet at de ikke kan vise den samme åpne forakt overfor valget som ble gjort av italienerne som de behandlet grekerne med. Men jeg synes det er å fortelle at de ønsker å unngå en konflikt med ekstreme-høyre mens de bevisst søkte den med venstresiden.
Jeg synes det er å fortelle at de ønsker å unngå en konflikt med høyreekstreme mens de bevisst søkte den med venstresidens regjering.
IM / HD: Tar forslagene til en overhaling av Europa som ble fremsatt av den franske presidenten Emmanuel Macron under sin tale på Sorbonne eller planene lagt av den tyske forbundskansleren Angela Merkel virkelig hensyn til hele omfanget av krisen som Europa gjennomgår?
EB: Hvilken plan? Det er bare vindusdressing. Naturligvis er kulturutveksling viktig. Men det vil ikke ta oss veldig langt hvis det bare er å forkynne de europeiske folkenes felles skjebne. Saken til grunn er EUs økonomiske og økonomiske strukturer. Bankene er allerede konsolidert. Prosjektet for å transformere den europeiske solidaritetsmekanismen til et pengefond var inspirert av IMFs regler. Og Tyskland og Nederland aksepterer fremdeles ikke et felles budsjett uten garantier mot overføringer.
Helt siden krisen i 2008 har økonomer gjentatte ganger sagt at en enkelt valuta ikke kan fungere uten et felles budsjett. Men Tyskland godtar bare mindre justeringer, og det er sannsynlig at den franske regjeringen vil gå i samme retning. Dette vil forsegle suvereniteten til finansinstitusjoner i stedet for å begrense konkurransen mellom europeiske stater og produsenter og derved styrke solidariteten.
Prosjektet som her er skissert, prøver absolutt ikke å avverge splittelsen av Europa i hierarkiske økonomiske soner: attraktive soner for utenlandsk kapital, underleverandørsoner, soner for levering av billig arbeidskraft og feriesoner for borgerskapet og småborgerskapet. Det som skjer i Hellas i dag er påfallende. Lønnene og pensjonene har falt sammen, løpende kontoer tar seg opp, og reiselivsnæringen kjører på full kapasitet. De miljømessige og sosiologiske konsekvensene er skremmende.
IM / HD: Macrons Sorbonne-tale nevnte i det minste nødvendigheten av å kjempe mot den ekstreme høyres fremvekst. Henter ingenting i prosjektet som for tiden diskuteres denne dimensjonen?
EB: Helt ærlig synes jeg det er forbløffende at ingen debatt om krisen for europeisk bygging finner sted i Europaparlamentet. Kanskje det ville være en kakofoni, taler med fascistiske tilbøyeligheter vil bli holdt av populistiske styrker, hvorav noen allerede er ved makten eller er i ferd med å gå inn i regjering. Men vi kan ikke se bort fra at krisen i systemet også er dens mangel på demokrati. Jo mer dyptgående det blir, jo mer teknokrater vil hevde at befolkningen ikke skal ha sitt å si. De frykter at deres handlingsevne vil bli lammet.
Men hva det har gjør de med det? Jeg lurer på når tiden vil være moden for offentlige debatter om problemene i Europa på europeisk nivå, og ikke i et lite utvalg av kommisjonen eller statslederne. Situasjonen er absolutt bekymringsfull nok til at en debatt finner sted i Europaparlamentet uten å vente på en felles avtale mellom Macron og Merkel om et minimumsprogram.