Teknokratisk styresett sett på som styring i Kina og Asia

Blant den uendelige flom av globale nyheter de siste ukene, var det en ting som nesten ikke mottok mediekommentar, men som på lengre sikt kunne være den mest betydningsfulle av alle.

Dette var den rapporterte bemerkningen fra USAs president Donald Trump, mens han var i Hanoi, at hvis Kim Jong Un ville spille ball i å stanse atomprogrammet sitt, så ville Amerika hjelpe til med å gjøre sin nordkoreanske "eremitt" nasjon til et annet Vietnam.

Vietnam? Sikkert ikke. Det må være noen feil. Var ikke Vietnam stedet der amerikanske soldater 55,000 døde for nesten et halvt århundre siden i et forgjeves forsøk på å forhindre at Vietnam-dominoen falt i grepet av det spredte kommunistiske diktaturet? Var det ikke helt i frontlinjen i verdenskampen mellom frihet og tyranni, individuell frihet og statlig tyranni?

Men, nei, det var ingen feil. Trump, med sitt berømte transaksjonelle tankesett, så forbi og gjennom slagordene fra gårsdagen og kresne fullstendig endrede forhold på bakken. Det er nok å kritisere Trump for når han fortsetter å spille det åpent populistiske melodiet i Washington. Men det kan være at i dette tilfellet ser han og hans rådgivere den virkelige verden tydeligere enn hærene til analytikere, partipolitikere, akademikere og ideologer som elsker å kjempe for lang tid siden.

For selvfølgelig, det som ligger bak Trumps syn på ting, og kanskje synet som råder gjennom minst to tredjedeler av menneskeheten som befolker det moderne, raskt voksende Asia, er at den venstre-høyre ideologiske kampen er over og at i den digitale tidsalderen er det teknokrati og teknologi som nå regjerer høyest.

Den vietnamesiske regjeringen kaller Vietnam en "sosialistisk republikk." I praksis har den nå sterke kapitalistiske kjennetegn. Er det derfor en fri økonomi eller en sosialistisk planlagt økonomi? Svaret er heller ikke. Beveger det seg mot den vestlige modellen for demokrati og markedsøkonomi? Hvis dette betyr svak og ustabil regjering, utvide ulikheter, langsom vekst, hengende infrastruktur, økende kriminalitet og hyppige gateprotester, er svaret også "nei" på det.

Sannheten er at det politiske ordforrådet til vestlige samfunn og institusjoner, den politiske dialektikken som har utviklet seg de siste 200 årene eller mer, ikke kan forklare hvilke styringsmønstre som nå dukker opp over hele verden. Ordene er bare ikke der. En digital bemyndiget og tilkoblet befolkning er nå i stand til å kreve resultater, insisterende og kontinuerlig, som kan være i strid med hverandre, men bare ikke passer inn i det gamle spekteret av høyre og venstre som fremdeles utgjør mye av den vestlige politiske kollegaen.

I stedet kan det ønskede nye målet best betegnes som ”kvalitetsregjering.” Det betyr overskrifter om utdanning av høyeste kvalitet, mye bedre helsehjelp, hjem, reell likestilling, sikkerhet, lov og orden på gata, jobb for de unge, ta vare på det gamle, et friskt og rent miljø, vann og pålitelig energi, en god tilførsel av verdighet og identitetsgjenkjenning og korrupsjon, som alltid er det fortellende og fatale preget av dårlig styring.

Der systemer og regimer kan levere på disse frontene, kommer politisk stabilitet til å råde. Der systemet er for tregt til å innse at folket nå er ved makten, vil protest og det populistiske viruset uunngåelig ta over.

I Vesten, absolutt i Europa og Amerika, skjer dette allerede. Lange stabile demokratier kjemper med helt ukjente nye krefter og trusler. Gamle politiske partier, dannet rundt aksen til tidligere debatter, bryter opp.

Moderne Asia har sine krangler og utfordringer, men det har også sjansen til å hoppe over den vestlige opplevelsen og skille ut nye politiske veier. Det nye nye mønsteret kan bli betegnet teknodemokrati. Det krever verken en tvangsstat for sterk og undertrykkende, eller en stat for svak til å regulere og administrere rettsstaten jevnt og fast.

Les hele historien her ...