Strukturreform: Japans teknologater for radikal energi driver smartbyer

Japans stortingsvalg i desember 14 i desember er i hovedsak en rigget folkeavstemning om Abenomics. Til tross for de stygge økonomiske nyhetene, kan team Abe neppe tape mot de splittede og dårlig ledede opposisjonspartiene på nasjonalt nivå. Det trolig er det ulykkelige demokratiske partiet Japan (DPJ) som vil få noen seter; men Abe har definert nederlag som tapet av sitt parlamentariske flertall, som ganske enkelt ikke kommer til å skje.¹ Valgstyring per se er satt til å begynne på desember 2. Det vil nesten ikke ha noen vesentlig debatt om de skarpe valgene som står overfor Japan, noe som betyr hvordan man kan oppnå spenstig, avkarboniserende ressurs-lite vekst i verdens raskest aldrende samfunn. Det vil ikke være noen alvorlig diskusjon om det faktum at Japan står overfor de alvorligste truslene fra klimaendringer, de utviklede økonomienes mest gigantiske offentlige gjeld, ekstrem avhengighet av stadig mer prekære fossile brensler, et enestående økonomisk eksperiment (Abenomics) som nå er tydelig i dype problemer, farlig forgiftede forhold til viktige naboer, og en rekke andre utfordringer som samlet trosser presedens. Alle utviklede land og utviklingsland står overfor tette klynger av “onde problemer”, særlig på vann-energi-mat-nexusen i en epoke av klimakrise, men Japans er sikkert blant de mest skremmende hvis man stryker de mislykkede statene.

Vanlige økonomiske og forretningsanalytikere pumper selvfølgelig rasende belgene med gassrådgivning. De insisterer på at Japan kan fikse alt det ovennevnte ved å sikte det vaklende Abenomics-programmet mot å åpne markeder via Trans-Pacific Partnership og strukturreform som gir store firmaer og megabanker større frihet til å tildele kapital på stadig mer uholdbare måter. I det store og hele ønsker strukturreformistene at Japan skal være mer som Amerika etter Reagan. Sentrale elementer i denne visjonen har liten appell for de fleste japanske og har blitt grundig diskreditert av så skarpe studenter av sammenlignende politisk økonomi som Sven Steinmo.²

Selv om retorikken til Abenomics har dominert den internasjonale diskusjonen, gjennomfører Japan allerede en radikal og massiv offentlig sentrert strukturreform av en helt annen variasjon. Denne reformen er gjennomsyret av skikkelig anvendelse av tilnærminger som er fullt ut realisert i Tyskland, og Japan jobber allerede med å renovere industrien, bygge resiliens og styrke lokaldemokratiet. Den siste sammendraget av dette prosjektet er funnet i Smart Communities: En smart nettverksdesign for infrastruktur fra lokale myndigheter, en viktig ny japansk bok, organisert av Japans øverste mainstream energiintellektuelle Kashiwagi Takao, og utgitt oktober 15, 2014.³ Boken beskriver - spesielt det innledende kapittelet, skrevet av Kashiwagi - hvordan Japans energiteknokrater bruker innmatningstaksten, Stadtwerke (kommunal virksomhet), deregulering i kraftsektoren og andre sentrale elementer i Tysklands grønne energiovergang som motorer for noe mye mer ambisiøst. Og japanerne kobler også prosjektet sitt til flere brannslanger av finans- og finanspolitikk. Dette er en skarp kontrast til tyskerne, hvis energiforskyvning hobbles av finanspolitiske austerianer tilsynelatende bøyd på å ofre PIGS (Portugal, Italia, Hellas og Spania), hele EU, og dermed seg selv også.⁴

Smarte samfunn som vekststrategi

Allerede før 3-11 la Japans vekststrategier vekt på smarte nett og annen grønn innovasjon, med fokus på de urbane kontekstene der over halvparten av verdens befolkning allerede bor og som vokser raskt. For eksempel godkjente kabinettet i Hatoyama, 18, 2010, en ny vekststrategi som la vekt på grønn innovasjon, sentrert om smarte samfunn, for å bygge YEN 50 billioner i ny grønn virksomhet og 1.4 millioner nye jobber av 2020.⁵METI “smart city” -eliten var tydelig fremtredende blant teknokratene som utformet denne tilnærmingen, som det fremgår av deres meget detaljerte 2010-presentasjon (på japansk) fra desember “Policy Evolution Mot Realization of Smart Communities.” Kanskje på grunn av styrken til kjernefysiske besatte Tepco og andre maktmonopolers fagforeninger som DPJ-basen, Hatoyama-kabinettet i seg selv var mer begeistret for kjernefysiske enn METI-smarte samfunnsteknokrater. Sistnevnte dokumenter inkluderer selvfølgelig kjernefysisk i den sentraliserte baseload power mix (som var eksplisitt energipolitikk på den tiden); men de viser mye mer interesse for distribuert generasjon, smarte nett, strømlagring, smarte målere og andre enheter som selv da var kjernen i det raskt voksende smarte samfunnsparadigmet. De viser også en klar bevissthet om utviklingen i Tyskland og andre steder, samt dypt bekymring for risikoen for at Japan kan bygge enda en Galapagos som den allerede hadde innen elektronikk, energi og noe bilteknologi.⁶

Arbeidet i sammenheng med en øygruppe, med minimale reserver av konvensjonelle fossile brensler, og ønsket å maksimere innenlands energiuavhengighet, så de japanske teknokratene før 3-11 å utvide atom- og fornybar energi så mye som mulig. Fukushima-katastrofen ser ut til å ha fjernet kjernefysiske rolle fra bordet, så langt det gjelder smarte samfunn. Derfor, etter at 3-11 kjernefysiske reaktorer har en tendens til å forsvinne fra kraftordningene for smart samfunn, og fornybar energi beveger seg i forgrunnen. Selv om teknokratene ikke skriver det eksplisitt ut - og kanskje de faktisk aldri har diskutert dette - fører logikken til distribuert makt og motstandsdyktige samfunn også bort fra atom. Med mindre man er forberedt på å tilby smarte samfunn i verden med en liten modulær kjernefysisk reaktor (SMR) under, betyr smarte samfunn med lite karbon (eller til og med ikke-karbon) grønn kraft. Denne påstanden er ikke treklemmende galskap, men snarere det som gir økonomisk og miljømessig mening. US Navy's Office of Naval Research tar for eksempel en sentral rolle (via DC smart grid og annet utstyr) i prosjekter som 100% fornybar Chiang Mai World Green City (ASEANs første), med eksplisitte mål å utvide dette samarbeidet andre steder i Thailand, så vel som Vietnam, og eksplisitt som en del av ledet til Asia-Stillehavet.⁷

Selvfølgelig er entusiasmen for SMR fortsatt sterk innenfor kjernefysisk industri. Toshibas 4S (“Super safe, small and simple”) mikronatriumreaktor sies å være klar til å bli begravet 30 meter under jorden og er avhengig av å pumpe ut flere titalls megawatt kraft.⁸ På sin side har Hitachi GE Hitachi Nuclear Energy's Power Reactor Innovative Small Module (PRISM) -prosjekt.⁹ Enda til og med Toshiba og Hitachis bedriftens PR for smarte samfunn understreker 100% fornybar energi. Så kanskje et sted langs den nylige tidslinjen holdt de smarte energimontørene, innenfor disse produsentene av kraftaggregater, entusiastene til underjordiske mini-nuke fra å skli en SMR i blå chip-Japans smarte samfunnsdesign og dermed gjøre tilbudene deres til et umerkelig ANTALL ( “Ikke under hagen min”) sløsing med investeringer og muligheter ..¹⁰

I sin bok Smart Communities: En smart nettverksdesign for infrastruktur fra lokale myndigheter, Kashiwagi plasserer bevisst og eksplisitt smarte samfunn som nøkkelen i Japans vekststrategi. Han har gjort dette veldig selvsikker i godt over ett år, dømt ut fra flere titalls artikler og hendelser som sentrerer ham. Kashiwagi ser ut til å ha hjulpet enormt med å realisere juni 14, 2013 nye vekststrategis eksplisitte forpliktelse til IKT-ledet vekst samt koordinere utvidelsen av smarte samfunnsprosjekter og de økende finansstrømmene fra de sentrale myndigheters ministerier pluss deres allierte quangoer (Quasi Autonomous Non-Governmental Organization) som NEDO (New Energy and Industrial Technology Development Organization).

Kashiwagi ser ut til å være i stand til å gjøre dette fordi han er en enormt innflytelsesrik skikkelse i japanske kretser for energipolitikk. Han spiller flere nøkkelroller som spesialutnevnt professor ved Tokyo Institute of Technology, leder av Japans Hydrogen / Fuel Cell Strategy Council,¹¹ styreleder for Ministry of Economy Trade and Industry (METI) sin nye underkomité for energi i Komiteen for naturressurser og energi, prosjektleder for Tokyo Institute of Technologys avanserte energisystemer for bærekraft,¹²for å nevne noen få. Bortsett fra innholdet i hans nylige aktivisme og forfatterskap, er det som gjør Kashiwagi spesielt interessant, at han både er et kjernemedlem i kjernefysiske landsbyer samt en ildsjel for fornybar energi.

Kashiwagi har dermed både Japans dypt skadede paradigme av atomkraft så vel som det raskt voksende paradigmet for distribuert makt og smarte samfunn. Han er ikke klar til å dumpe kjernefysisk ennå, men han skriver heller ikke om dens rolle i det smarte samfunnet. Med et teknologisk imperativ som driver smarte samfunn mot grønne, så vel som behovet for å ta smarte valg midt i flere begrensninger, har Kashiwagi tydeligvis gått ned fra atomlandsbyen. Kashiwagi er designeren av Japans første smarte samfunn, et 100% fornybart mikrogrid-prosjekt, som knytter sammen NEDO (New Energy and Industrial Technology Development) og andre fasiliteter som gikk live på 2005 Aichi World Fair,¹³ så han har mye emosjonell og intellektuell kapital investert i disse initiativene. Maktmonopolene, med fokus på sentralisert makt og kontroll av nettet, som kjernen i forretningsmodellen, står i veien for en landsomfattende spredning av smarte samfunn. . Derfor er ekte deregulering av kraftsektoren nøkkelen til Kashiwagis argument. Også diffusjonen av distribuert fornybar kraft støttes av innmatingstariffen (FIT). Kashiwagi hevder at, for det første, Japans lokale myndigheter kan tjene YEN 5 billioner av YEN 15 billioner kraftøkonomi gjennom distribuert energi støttet av FIT.

Det som har savnet Japans - for ikke å snakke om den globale - debatten om smarte samfunn, er en eksplisitt uttalelse om at de er fokusert på energi og kan gi en kraftig motor for deres diffusjon. Japans smarte samfunn skiller seg ut mot konkurrentene andre steder i å først og fremst dreie seg om energi, enten det gjelder bærekraftig produksjon, smart og småskala overføring, og maksimere effektiviteten på forbrukssiden. Det gir bare mening i en skjærgård med minimale konvensjonelle ressurser, en som fremdeles ruller fra et enormt sjokk til et dypt forankret maktmonopol.

Når det gjelder motoren, plasserer Kashiwagi Japans smarte fellesskapsinitiativ i sammenheng med å skape noe som ligner på den tyske stadtwerken av kommunalt eide verktøy. Disse agentene var blant de største vinnerne fra tysk maktregulering. Tysklands 900 stadtwerke blir også i økende grad anerkjent som nøkkelen til landets evne til å spre fornybar, fordi de har organisatorisk, økonomisk og annen belastning sammen med samfunnets etterspørsel etter fornybar energi.¹⁴ Japans sentrering av smarte lokalsamfunn på stadtwerke er ikke en modell for å bygge smarte samfunn ved å strippe fra funksjoner og gi dem til privat sektor, sammen med innbyggernes data.

Japanske byer har lenge hatt sine nyttefunksjoner, spesielt vann, betjent av offentlig etat, og kontrakt med private selskaper for rør, ventiler og annet utstyr. Men når det kommer til makten, har etterkrigstidens japanske byer vært passive forbrukere av sentralisert og privateid makt, levert av Tepco og andre monopolfirmaer som også dominerte sine nedslagsfeltes politiske økonomier. Å gå distribuert, og raskt, gjennom smart offentlig etat, er den sikreste måten å ødelegge den gamle forretningsmodellen til kraftverktøyene. De private verktøyene vet dette, og det er grunnen til at de er desperate etter å vanne ned kraftsektor-dereguleringen som er planlagt for 2016, samt få folkene deres som er ansvarlig for det nye byrået til å politisere nettet.

Maktstadtwerke i Japan tilbyr en mekanisme som setter insentivene til å miste revolusjonær forandring i hendene på byene og byene. Ministry of Internal Affairs and Communications (MIC), en suksessfull blanding av IKT-entusiasme og ansvar for lokal finanspolitisk helse, har faktisk satt et mål om å etablere ikke færre enn 1000 lokale energiselskaper i løpet av de fem årene fra 2015. Den nasjonale regjeringen vil ikke bare la lokalbefolkningen finansiere investeringer i disse firmaene, men den vil hente halvparten av rentebetalingene.¹⁵

Den japanske modellen av stadtwerke er teknokratisk, for å være sikker. Men det krever heller ikke å gjenskape den tyske opplevelsen av å bygge en politisk bevegelse for fornybar energi gjennom flere tiår. Vi har sett siden 3-11 at maktinitiativer fra japanske folk har vært utrolig verdifulle med å stoppe atomkraft (til tross for press fra Abe-administrasjonen, som ennå ingen atomkraftverk har åpnet igjen), men de har ikke lyktes veldig med å lede et energibytte. At et energiforskyvning ikke vil være et tema i Abenomics-valget, taler bind.

I møte med betydelig treghet og mangel på tid til å handle på klimaendringer og motstandskraft, er det noe radikalt i Kashiwagis visjon og i hva MIC og andre gjør. Bymurene blir hevet igjen, ikke for å stoppe handel og kontrollere samfunnet, men heller for å sikre at samfunnets interesser blir tjent med sammensetningen av interesser som driver dets viktigste livlineinfrastrukturer. Kashiwagi understreker også at deregulert makt og FIT er essensielle for stadtwerke i japansk stil, fordi målet er å styrke interregional egenkapital samt bærekraftig vekst. Han ønsker også å bygge videre på dette, veldig raskt, og gjøre det til regionalt, som omfatter Øst-Asia og andre steder.

Les hele historien her ...