TN Merk: Hvis du trodde Agenda 21 var farlig for frihet og frihet, er det bare å vente til du ser New Urban Agenda som vil bli produsert på den kommende Habitat III-konferansen. Den opprinnelige 'Urban Agenda' var basert på Millennium Development Goals (MDGs) som er oppdatert med Sustainable Development Goals (SDGs) og vil være grunnlaget for den nye urbane agendaen.
Hva er den nye urbane agendaen?
Den nye urbane agendaen er utfallsdokumentet som ble avtalt på Habitat III bykonferanse i oktober 2016. I sin tur vil det lede anstrengelsene rundt urbanisering av et bredt spekter av aktører - nasjonalstater, by- og regionledere, internasjonale utviklingsfinansiere, FNs programmer og sivilsamfunn - for de neste 20 årene. Uunngåelig vil denne agendaen også legge grunnlaget for politikk og tilnærminger som vil utvide og påvirke langt inn i fremtiden.
Hvem skal skrive den nye urbane agendaen?
Den forberedende prosessen langs veien til Quito vil påvirke formuleringen av den nye urbane agendaen, som ble avduket som et "nullutkast" i mai 2016. Den forberedende prosessen inkluderte en omfattende serie offisielle og semi-offisielle begivenheter, inkludert regionale møter, tematiske møter og "Urban Thinkers Campuses" for innspill fra interessenter.
I tillegg, fra august 2015 til februar 2016, kom en gruppe 200-eksperter, kjent som “policy units”, med viktige anbefalinger for utarbeidelse og implementering av den nye urbane agendaen. Disse anbefalingene var også åpne for bred offentlig kommentar.
Mens de reflekterte ideene er skledd ut i den globale dialogen som fører fram til 2016-hendelsen i oktober, til slutt var Habitat III Bureau (sammensatt av 10 U. N. medlemsland) og sekretariatet de som skrev nullutkastet. Vilkårene blir nå forhandlet fram av medlemslandene før en forhåpentligvis oppnås en avtale i Quito.
FNs nåværende tenkning om global urbanisering er oppsummert i Habitat Agenda: Istanbul-erklæringen om menneskelige bosettinger, utfallsdokumentet som ble enighet om i 1996 på Habitat II-konferansen. Det etterlyste tilstrekkelig ly for alle og bærekraftige menneskelige bosetninger i en urbaniserende verden.
Siden den gang har over 100 land vedtatt konstitusjonelle rettigheter til adekvat bolig, en stor suksess med Habitat Agenda. Samtidig har imidlertid internasjonale hjelpeorganisasjoner og bilaterale utviklingsbyråer redusert investeringene i byer jevnt og trutt. Dette er trender som har utfordret full implementering av Habitat Agenda.
Hva har arven etter denne forrige agendaen?
Innenfor FN har Habitat-agendas innflytelse vært omfattende de siste to tiårene. De viktigste bestemmelsene arbeidet seg inn i Millennium Development Goals (MDGs) for 2000 med et mål om å oppnå ”byer uten slum”. MDGs fokus på å utrydde fattigdom og sikre miljømessig bærekraft nært korrelert med Habitat Agenda.
Siden den gang har store FNs samlinger om bærekraftig utvikling, for eksempel verdensmøtet om bærekraftig utvikling i 2002 og Rio + 20 i 2012, stadfeste stadfesting av kjernen i Habitat Agenda.
Aktuelle diskusjoner rundt utviklingsagendaen etter 2015 trekker også frem prinsippene i Habitat Agenda. For eksempel "Realiserer fremtiden vi ønsker for alle", 2012-rapporten til generalsekretæren av et FN-oppgaveteam, bemerket at av 2050 vil "70 prosent av verdens befolkning bo i byer." fremhevet utviklingsutfordringene som ligger i rask urbanisering.
Til slutt inkluderer oppfølgingsutviklingsagendaen til MDGs, Sustainable Development Goals (SDGs) også en prominent referanse til ånden i Habitat Agenda. Den byfokuserte SDG, Mål 11, kan også sees på som en forlengelse av en ide som først ble satt ut av Habitat Agenda.
Hva vil den nye urbane agendaen dekke?
Den nye urbane agendaen, som kommer på høykanten av krystalliseringen av Post-2015 Development Agenda, vil søke å skape et gjensidig forsterkende forhold mellom urbanisering og utvikling. Tanken er at disse to konseptene skal bli parallelle kjøretøy for bærekraftig utvikling.
Tidlige dokumenter om den nye urbane agendaen antyder at den særlig vil trekke frem det som blir referert til som "utviklingsmaklingere" og "operasjonelle muliggjørere". Til sammen går denne tankegangen, disse to faktorene vil kunne sementere forholdet mellom urbanisering og bærekraftig utvikling ytterligere.
Utviklingsaktivere kan tenkes som rammer som søker å utnytte de mangfoldige, ofte kaotiske urbaniseringskreftene på måter som kan generere vekst over hele linjen. Eksempler på utviklingsaktører som New Urban Agenda vil trekke frem inkluderer nasjonal bypolitikk; lover, institusjoner og styringssystemer; og den brede urbane økonomien.
Operasjonelle makter derimot, tar sikte på å styrke bærekraftig byutvikling - eller å la den i det hele tatt skje. Når de implementeres, resulterer de i bedre utfall for mønster av arealbruk, hvordan en by dannes og hvordan ressurser forvaltes. Den nye urbane agendaen vil trekke frem tre operative muliggjørere, som FN-Habitat-ledelsen samlet omtaler som den ”trebente” tilnærmingen: lokale finanspolitiske systemer, byplanlegging og grunnleggende tjenester og infrastruktur.
Hvilke prioriteringer vil lede den nye urbane agendaen?
Utover de spesifikke teknokratiske løsningene innen økonomi og styring, vil flere kjerneideer danne ideologiske grunnlag for New Urban Agenda. Opprinnelige dokumenter antyder at for eksempel demokratisk utvikling og respekt for menneskerettigheter vil fremtredende, samt forholdet mellom miljø og urbanisering.
Tilsvarende vil den nye urbane agendaen nesten helt sikkert inneholde betydelig fokus på egenkapital i møte med globaliseringen, samt hvordan sikre sikkerheten og sikkerheten til alle som bor i urbane områder, uansett kjønn og alder. Risikoreduksjon og urban motstandsdyktighet vil også spille fremtredende roller. Og den nye dagsordenen vil være avgjørende for å finne ut hvordan man kan sette opp en global overvåkningsmekanisme for å spore alle disse spørsmålene og bekymringene.
I mellomtiden forblir kjerneproblemene i Habitat-agendaen - tilstrekkelig bolig og bærekraftige menneskelige bosetninger - på bordet, ettersom antallet mennesker verden over som bor i urbane slum, fortsetter å vokse. Faktisk har tiden siden Habitat-agendaen ble vedtatt blitt majoritetsby, noe som gir ekstra press til den nye urbane agendaen.
Det er også en økende erkjennelse av at byer har forandret seg til megaregioner, urbane korridorer og byregioner hvis økonomiske, sosiale og politiske geografier trosser tradisjonelle forestillinger om “byen”. Den nye urbane agendaen må ta tak i disse trendene innen urbanisering og samtidig anerkjenne at byer og storbyområder er de viktigste driverne for nasjonale økonomier.
Spesielt dette faktum bør lokke medlemslandene til å gi grunnlaget for den nye urbane agendaen.
Vil den nye urbane agendaen være en bindende avtale for medlemslandene?
Nei. Som en "agenda" vil den gi veiledning til nasjonalstater, by- og regionale myndigheter, sivilsamfunn, stiftelser, frivillige organisasjoner, akademiske forskere og U. N.-byråer i deres tanker om byer, urbanisering og bærekraftig utvikling. Men veiledning er ikke bindende.
Denne ordningen er forskjellig fra for eksempel klimaforhandlingene i Paris 2015 i desember, som ønsket å resultere i en juridisk bindende avtale - vilkår som nå kan gjenspeiles i den nye urbane agendaen. Tross alt er det stadig mer utbredt enighet om at byer i dag har nøkkelen til rask og umiddelbar handling mot globale klimaendringer.
wpDiscuz