Den nye urbane agendaen går mot habitat III

Etter å ha kjørt den diplomatiske ekvivalent av et langrennsmaraton, var det bekymring for at forhandlingene om den nye urbane agendaen kunne komme til å bli det siste hinderet. Tre dager med samtaler var nødvendig, med forhandlinger som fortsatte langt ut på natten før det ble oppnådd enighet lørdag kveld i New York.

Agendaen er en uforpliktende internasjonal avtale som er utformet for å forme byutviklingen de neste to tiårene. Det vil bli vedtatt formelt i FN habitat IIItoppmøte i Quito, Ecuador, fra oktober 17-20, 2016.

Forhandlingene begynte i New York på det første forberedende møtet i september 2014. Så ble det lagt til grunn, hvis alt gikk greit, at det endelige utkastet ble enige om på det tredje forberedende komitémøtet i Surabaya, Indonesia, juli 25 – 27, 2016. Forhandlerne i Surabaya kunne imidlertid ikke oppnå enighet. I stedet satte de utkastet til et siste intersesjonelt møte som ble holdt i New York forrige uke.

De veien til Quito har vært til tider usikre, og det er uklart hvordan avtalen vil bli videreført deretter. Det er en enorm prestasjon, når du vurderer det sterkt omstridte terrenget som det internasjonale samfunnet har vært i stand til å forhandle for å komme til enighet.

Kreditt bør gå til det dedikerte teamet ved FN-Habitat, de engasjerte representantene fra sivilsamfunnet (under banneret av World Urban Campaign) og medlemsstatens forhandlere. Skjønt ikke uten kritikerne hans, ledelsen fra administrerende direktør i FN-Habitat Joan Clos har også vært viktig når det gjelder å føre avtalen videre (eller i det minste ikke rote ting).

Hva står på spill?

Uenighetene var mange, men jeg vil trekke frem tre spesielle stridsspørsmål.

For det første er det anerkjent at ingen eneste FN-byrå med rimelighet kan gis ansvar for å implementere en slik altomfattende agenda for våre byers fremtid. UN-Habitat håpet å få denne rollen, men motivasjonen var å få både innflytelse og økonomiske ressurser.

For det andre er samarbeid fra nasjonale, bylige og lokale myndigheter en forutsetning for vellykket gjennomføring. Helt fra starten av forhandlingene har de følt seg ekskludert fra det som i hovedsak er en avtale mellom nasjonalstater. Under-nasjonal regjering ønsker mer mening om gjennomføringen av den nye urbane agendaen.

For det tredje har sivilsamfunnet fullt ut engasjert seg i utformingen av agendaen og med hell presset på for at prinsippet om ”retten til byen” skal inkluderes.

Dette var et stort og historisk seier for sivilsamfunnet fra et sosialt rettferdighetsperspektiv. Dette innkapsler "paradigmeskiftet" som Clos ofte snakker om i form av en ny global vekt på "byer for mennesker, ikke for profitt".

Alt dette vil bli gjenstand for intens analyse og diskusjon når den nye urbane agendaen er vedtatt. Hvis de blir tatt på alvor, har hvert potensiale til å være transformative.

For det første må FN-systemet nå reflektere over hvordan man best kan fremme bymessig bærekraft. For det andre må undernasjonale myndigheter omforme hvordan de samhandler og påvirker FN. For det tredje må byene vurdere på nytt hvordan de jobber med og for folket sitt.

En humpete vei foran

Realistisk sett vil den største hodepinen starte fra Quito og utover. Den klart viktigste utfordringen er timingen. For FN var 2015 et toppår med vedtakelsen av 17 Sustainable Development Goals (2030 Agenda) og Parisavtalen om klimaendring.

Derimot har 2016 vært et år med intens diskusjon og refleksjon rundt hvordan vi best kan implementere og finansiere de to verdensforandrende initiativene. Den grunnleggende vanskeligheten vil derfor være hvordan man kan presse gjennomføringen av den nye urbane agendaen til et allerede fastpakket og raskt utviklende globalt skjema.

Situasjonen kompliseres av at en ny FN-generalsekretær vil tiltredelse fra januar 1, 2017. De vil arve et FN-system som trenger drastisk reform for å kunne levere effektivt på 2030 Agenda. Noen store reformer er foreslått, og den nye FN-sjefen kommer til å ha hendene fulle.

Det sentrale målet er å redusere fragmentering og duplisering av innsatsen. Dette innebærer at vi trenger en multi-byrå tilnærming til New Urban Agenda.

Dette var et av holdepunktene i New York forrige uke da forhandlerne slet med to forslag om implementeringsansvar.

Det første alternativet, støttet av G77 (presset av vertslandet FN-Habitat Kenya), var for et styrket FN-Habitat med universell representasjon i sitt styringsråd og større økonomiske ressurser.

Den andre, fra Den europeiske union og andre som ville gå foran lovforslaget, var en anbefaling om at de institusjonelle rammene for å støtte den nye urbane agendaen ble bestemt i den 72nd sesjonen i FNs generalforsamling. Dette ville effektivt avverge beslutningen til sent 2017.

A kompromiss mellom disse stillingene ble nådd i New York. Dette gir FN-Habitat en periode med nåde å gå videre fra Quito til nye ordninger er bestemt.

Innovasjon bør følge fra Quito

Det er et forslag at den beste veien fremover ville være å etablere et nytt koordinerende organ - FN-byer - som ligner på FNs vann og FNs energi.

Dette vil absolutt være mer i tråd med måten finansieringen beveger seg fra givere til FN-systemet de siste årene - kjent som multi-partner tillitsfond - med sikte på å øke byråets koordinering.

Et initiativ som FN-byer kan også gi et mer effektivt rammeverk (eller en ren skifer) for hvordan FN samarbeider med undernasjonal myndighet. Et annet alternativ kan være en FNs råd for byer og / eller Global Parliament of Mayors. Begge representerer en betydelig avvik fra praksis til dags dato og vil sannsynligvis ta litt tid å bli en realitet.

Mens disse institusjonelle skallspillene på globalt nivå spiller ut, kan vi kanskje ende opp med å konkludere med at det viktigste resultatet fra Quito er vekt på retten til byen.

Det er en rik intellektuell tradisjon som når tilbake til Henri Lefebvre's 1968 bok, Le Droit à la ville. Hvis alvorlig tas videre, vil forestillingen om retten til byen - i hovedsak en menneskerettighets-tilnærming til bystyre, utvikling og bærekraft - bringe et bredt spekter av sosiale rettferdighetsspørsmål i fokus. Dette inkluderer hvordan vi takler hjemløshet, urban fattigdom, gentrifisering og privatisering av det offentlige rom.

Kan denne transformasjonen virkelig skje, eller er vi dømt til å gjenta følelsene av Agenda 21og Kyoto-protokollen?

Les hele historien her ...