En interessant ting skjedde nylig i den pågående sagaen, som er Googles forsøk, gjennom datterselskapet Sidewalk Labs, å bygge en privat, fullstendig overvåket mikrocity inne i Toronto. Personverneksperten Google hadde hyret inn for å formidle bekymring for farene i et nabolag som ble bygd for å samle inn data om innbyggerne, har gått av.
Et år etter Googles forsøk på å bygge en mini "smart by" ved Torontos vannkyst, Ann Cavoukian, den tidligere personvernkommisjonen for provinsen Ontario, kunngjorde at hun forlater sin rolle som konsulent for prosjektet. "Jeg forestilte oss å opprette en smart by for privatliv, i motsetning til en smart overvåkningsby," forklarte hun i et brev. "Din personlige informasjon, personvernet ditt er kritisk," har Cavoukian sagt. ”Det er ikke bare en grunnleggende menneskerettighet. Det danner grunnlaget for vår frihet. ”
Det er prisverdig, denne avvisningen av Google på vegne av grunnleggende rettigheter, men også ganske forbløffende hvis vi er ærlige - og veldedige - til å forestille oss en personvernekspert som tror at Google noen gang hadde planlagt å bygge noe annet enn en smart overvåkningsby. Cavoukians engasjement i Quayside-prosjektet, oppkalt etter Toronto-nabolaget der det foreslåtte nabolaget skal bygges, hadde fokusert på viktigheten av å maskere identiteten til personer koblet til dataene som høstes. "Jeg følte at jeg ikke hadde noe valg fordi jeg ble fortalt av Sidewalk Labs at alle dataene som samles inn vil bli identifisert ved kilden," sa hun.
Slik tjener Google penger: Den samler inn data om mennesker, steder og aktivitetsmønstre, der den deretter kjører avanserte algoritmer designet av noen av de smarteste og mest innovative koderne og ingeniørene i verden, for å lage målrettet reklame eller for å optimalisere effektivitet i prosesser. Hele den digitale økonomien driver med opprettelsen av disse informasjonsmonopolene. Teknologen Jaron Lanier kaller dem “sirene-servere;” de nettverkssamlinger som er utvunnet og kontrollert av selskaper som Google og Facebook som, i likhet med tidligere ressursmonopol, produserer enorme konsentrasjoner av rikdom og makt.
En artikkel fra august i Canadas Globe og Mail, detaljer om hvordan den "smarte byen" -designen optimaliserer og tjener penger på informasjonen den samler inn og hvorfor det faktisk kan være en nettokostnad for byen den opererer i.
Prosjektet er ment å være et nabolag med avansert teknologi - for eksempel ved å bruke sensorer til å fange informasjon om brukernes aktiviteter - noe som betyr at åndsverk er en avgjørende del av dens verdi. For noen kan den verdien være enorm ettersom byer rundt om i verden utnytter data bedre i byplanleggingen. Sidewalk Labs ser for seg utallige muligheter, fra robotavfallssorteringssystemer til forutsigbare programmer for bruk av varme og strøm.
Alt fra utformingen av Quaysides bygninger, til de unike måtene den samler inn data, til videre innovasjoner som kan utvikles ved å utnytte så mye data, har potensial til å generere IP som kan lisensieres globalt - eller bli kilden til ytterligere innovasjon ved Kanadiske selskaper.
Bosatt i Toronto og åpen regjeringsadvokat Bianca Wylie har advart om behovet for mer robuste myndighetskontroller av Googles smarte byprosjekt helt fra begynnelsen. Wylie, medstifter av Tech Reset Canada, beskriver sin rolle som en "talsmann for det offentlige gode i innovasjonsøkonomien." I november i fjor dukket hun opp i det populære kanadiske TV-programmet, Agendaen med Steve Paikin, og fikk en minneverdig utveksling med den nylig avgåtte Cavoukian, der hun la ut hvorfor den typen individuelle personvern som Google tilbyr og siden har vist seg uvillig å gi, var utilstrekkelig og urealistisk. I en e-postuttalelse til Tablet sa Wylie dette om Cavoukians fratreden:
Av frykt for sammenbruddet av prosjektet, ga Sidewalk Labs et panikkdataforslag og visste at det var i utakt med Anns posisjon. De later til å engasjere folk, men fortsetter å damprulle alle som er på deres vei. Vi trenger en horisontal tilnærming til datastyring og datapolitikk fordi data har mange økonomiske og ikke-økonomiske effekter. Ved å kun fokusere på personvern, kan vi finne oss i å plugge bare ett av mange hull, som faktisk ikke plugger inn noe.
Fordi sirene-servere som drives av selskaper som Google, er avhengige av tilgang til bulkdata - størst mulig mengder rå informasjon - som maskerer personene bak dataene, selv om de ikke er irrelevante, grenser til en distraksjon. Rå dataene er som gresset en storfe er avhengig av for å beite en flokk. Det er ikke til slutt det som blir solgt, og kundene er bare interessert i kuttene deres med storfekjøtt, men det er uunnværlig for sluttproduktet. Tilsvarende alle smarte algoritmer og avanserte kunstige intelligensapplikasjoner for å stille inn temperaturen i huset ditt, levere riktige søkeresultater, finne det beste salget, advare deg om forestående helsemessige komplikasjoner eller spare energikostnader på bedriften - hver optimerte fasett av vår stor optimalisert verden er avhengig av å få disse dataene. Det er drivstoffet som hele saken går på.
”Den kunnskapsbaserte og datadrevne økonomien i det 21st Century handler om IP og data. Smarte byer er den nye kampen for big tech fordi de fungerer som det mest lovende arnestedet for ytterligere immaterielle eiendeler som har de neste billionene dollarene for å tilføre markedets kapitalisering, ”skrev den kanadiske forretningsmannen. Jim Balsillie, tidligere denne måneden i en artikkel om Quayside.
Profitt er selvfølgelig hva i teknologiselskapene som presser på for smarte byer, men hva med resten av oss? Vi får kompetent styring, stabile politikker og effektiv levering av grunnleggende tjenester. Bedre leve gjennom optimalisering og smarte byer som lover å senke transaksjonskostnadene og uunngåelige friksjoner av menneskelig eksistens.
Demokratiske regjeringer tror de kan leie ut for den grunnleggende tjenesten de skal tilby, og effektivt underleverer de daglige funksjonene ved å drive en by og tilby kommunale tjenester. De har rett, de kan det, men selvfølgelig vil de annonsere hvorfor de ikke egentlig er nødvendige og på sikt sette seg ut av en jobb. For oss vanlige borgere er appellen enda enklere: Vi vil at søppelet vårt skal hentes i tide, rene gater, pålitelig offentlig transport, supersnelle leveranser av nøyaktig riktige produkter. Når våre valgte regjeringer ikke engang kan gjøre de enkleste tingene, virker det rimelig å henvende seg til optimisatorene par excellence i Silicon Valley. Bare spør alle New Yorker som teller på T-banen om de ikke hadde handlet litt privatliv for effektivitet, gitt opp litt demokrati for litt i løpet av det siste året med kontinuerlige forsinkelser i tjenesten av godartet autoritarisme, hvis det bare fikk de jævla togene til å kjøre i tide. Avveiningen kommer i tap av makt over institusjonene vi har til å leve inne. Ordføreren kan være en stum som du ønsker å kaste ut, men du får sjansen til å gjøre det så ofte, for å holde byrådet ditt ansvarlig, stemme om nye lover og generelt delta i hele brokete spekter av representativ styring.