TN Merk: Denne artikkelen ble postet av London School of Economics, som ikke er noen fiende av den globale eliten. Alle i Europa vet allerede hva hun innrømmer her: Europa drives av teknokrater, som jeg vil legge til, EU ville ikke eksistere i utgangspunktet hvis det ikke var for vedvarende planlegging og gjennomføring av medlemmer av den trilaterale kommisjonen. Få koblingen her: Trilateral Commission -> Technocracy / Technocrats -> European Union. Se også artikkelen til Harvard Political Review, Europa: Mellom teknokrati og demokrati.
EUs demokratiske underskudd nådde nye dimensjoner i kjølvannet av den politiske og økonomiske krisen 2008. Medlemslandenes umiddelbare avhengighet av mellomstatlige metoder i krisehåndtering, avtagende solidaritet mellom regjeringer og også delvis mellom folket i kreditor- og skyldnerlandene, og mangelen på noen meningsfull rolle for Europaparlamentet og nasjonale parlamenter i styringen av det økonomiske og Den monetære union har samlet bidratt til borgernes grunnleggende mistillit til det europeiske økonomiske og politiske systemet. Innbyggere er i økende grad avhengige av mekanismer utenfor det konvensjonelle politiske systemet for å gi uttrykk for mistillit, noe som gjenspeiles i økende hashtagaktivisme og veksten av en protestantisk kultur.
Unionens demokratiske underskudd hadde vært mye diskutert før krisen. Som et atypisk politisk system som står et sted mellom en internasjonal organisasjon og en føderal stat, tilfredsstiller ikke unionen kriteriene for et liberalt demokrati. Kort sagt, dette fordi det i mangel av en direkte valgt institusjon med den endelige lovgivende makten (som nasjonale parlamenter) og en utøvende myndighet som er ansvarlig for den lovgivende myndigheten (som nasjonale myndigheter), er det utrolig vanskelig for europeiske borgere å gjøre innvirkning om avgjørelser tatt i Brussel gjennom valgurnen.
Unionen tilfredsstiller heller ikke den republikanske demokratimodellen som ser på demokratiet som en kollektiv beslutningsprosess som utøves av et demoer (et tett harmonisk samfunn) for å oppnå felleseiligheten. Noen hevder at Europa har flere demoer i stedet for et enkelt. Uansett gjør Unionens mangfoldige statsborgerskap det vanskelig for innbyggerne å kommunisere med hverandre på en felles politisk sfære.
Feiligheten av input-output og demokrati-effektivitet deler seg
Før krisen ble Unionens demokratiproblemer delvis antatt bort i lys av input-output legitimitetsmodellen. Tilhengere av denne modellen benektet ikke at EU led av lite innbyggere 'innspill' til sin politikkprosess. Men de hevdet at delvis takket være sin teknokratiske og kompetansedrevne politikkprosess skapte unionen et indre marked og reguleringspolitikk som er i innbyggernes interesse. I følge dette perspektivet tilskrev dette 'output' legitimitet til styring av unionen. Den output-baserte forståelsen av demokrati var i stor grad inspirert av New Public Management og de europeiske regulatoriske statsteoriene som oppfatter de demokratiske kvalitetene ved politikkutforming og effektiviteten av politikk som helt separate.
Den politiske utviklingen etter finanskrisen og borgernes stadig mer vokale holdning til det økonomiske og politiske systemet krever et grunnleggende skifte i hvordan vi oppfatter og snakker om Unionens demokratiske underskudd. For det første, gitt det økende velferdsgapet og ulikheten mellom forskjellige europeiske land og forskjellige klasser av borgere, kan utilstrekkelig innbyggerdeltakelse i politikkarbeid ikke unnskyldes med løftet om økonomisk velferd. Med andre ord kan ikke EUs "underskudd på legitimitet" ikke lenger rettferdiggjøres med løftet om "produksjonslegitimitet". Som Beetham hevdet kraftig, er det aldri en god ide for et politisk system å bygge sitt forhold til innbyggerne utelukkende på løftet om prestasjoner, fordi dette vil forlate forholdet sårbart for en krise når den lovede ytelsen ikke kan leveres.
wpDiscuz