'Davos Man' kommer og han er en teknokrat

De World Economic Forum (WEF) og dens mangeårige grunnlegger og administrerende styreleder, professor Klaus Schwab, er gjenstander for mange vanvittige konspirasjonsteorier. Denne frivillige organisasjonen, som igjen i januar vil samle politikere, næringslivsledere, journalister, akademikere og diverse kjendiser i Davos, er blant annet blitt anklaget for å være en hemmelig kabal av pedofile som brukte Covid-19-pandemien til å høste barns blod for å fremskynde en satanisk ny verdensorden.

Det er imidlertid ikke galt å betrakte WEF som en farlig kraft i global politikk. WEF er en farlig kraft i global politikk. Å tilpasse Joseph Heller, bare fordi du er paranoid, betyr ikke at WEF ikke er ute etter deg. En delt mistillit til WEF bringer sammen antikapitalister på venstresiden og kulturkrigere på høyresiden. Men den mistilliten er basert på en misforståelse av hva WEF egentlig handler om i disse dager.

For mange WEF-kritikere kan organisasjonens sjofelhet innkapsles i ett ord: 'nyliberalisme.' Det er et begrep som fremkaller bilder av plutokrater og ukontrollerte markeder som herjer planeten og utnytter blåsnippfolk i profitts navn. Morsomt nok er styreformann Schwab enig i den vurderingen av verdens sykdommer. En gang i tiden prioriterte WEF nødvendigheten og fordelene med økonomisk globalisering. Slik har det imidlertid ikke vært på mange år. I oktober 2020, Schwab uttalte at:

[S]hibboleths av vårt globale økonomiske system vil måtte revurderes med et åpent sinn. Den viktigste blant disse er den nyliberale ideologien. Frimarkedsfundamentalisme har tæret på arbeidernes rettigheter og økonomisk sikkerhet, utløst et dereguleringskappløp mot bunnen og ødeleggende skattekonkurranse.

Nøyaktig hvordan og hvor 'frimarkedsfundamentalismen' har løpt amok er fortsatt et mysterium. Tross alt lever vi i en verden der de fleste regjeringer i utviklede land rutinemessig kontrollerer 40 prosent eller mer av landets BNP.

Heller ikke regulerings- og velferdsstatens nådeløse vekst i for eksempel EU, Storbritannia og Amerika tyder på at frie markedsradikaler har hatt ansvaret i Brussel, London eller Washington i flere tiår. Når det gjelder Kina, siden 2008, har dets kommunistiske partiledelse stadig gjentatt statlig kontroll over en økonomi som bare noen gang har vært veldig delvis liberalisert.

Ved å ignorere disse ubeleilige fakta, mener Schwab at verden trenger en "Great Reset." Covid, ifølge WEFs nettside som forklarer den globale omstarten som venter på verden, avslørte alle "inkonsekvenser, utilstrekkelighet og motsetninger i flere systemer - fra helse og finans til energi og utdanning." Hele planeten trenger en ny 'sosial kontrakt' for å omforme 'den fremtidige tilstanden til globale relasjoner, retningen til nasjonale økonomier, prioriteringene til samfunn, naturen til forretningsmodeller og forvaltningen av en global allmenning.'

Det er litt av en liste. Men hvilke adjektiver, spør jeg, bør brukes for å beskrive et antrekk som foreslår å koordinere omorganiseringen av 8 milliarder sjeler, 195 land, internasjonale relasjoner, sosialpolitikk som er stort og en global økonomi på 104 billioner dollar? Ord som "vrangforestillinger" og "megalomane" kommer til tankene.

Et nøkkelbegrep for Schwabs visjon om en tilbakestilt verden er "interessentkapitalisme." I boken hans fra 2021 Interessentkapitalisme: En global økonomi som fungerer for fremgang, mennesker og planet, definerer Schwab det som "en form for kapitalisme der selskaper ikke bare optimaliserer kortsiktig profitt for aksjonærene, men søker langsiktig verdiskaping, ved å ta hensyn til behovene til alle deres interessenter, og samfunnet for øvrig."

Ved verdiskaping har Schwab delvis i tankene økonomisk velstand. Men han oppfordrer også til å fremme tre andre verdier: 'People', 'Planet' og 'Peace'. Disse ganske brede konseptene illustrerer hvor altomfattende Schwabs interessentkapitalisme søker å være.

Så hvem er interessentene som vil samarbeide for å innlede de fire P-ene? For Schwab er de 'regjeringer', 'selskaper' og 'sivilsamfunn' (NGOer, fagforeninger, etc.). På dette tidspunktet kommer vi til essensen av Schwabs store redesign. Til tross for all hans påkallelse av de forutsigbare våkne fromhetene, er Schwabs kjerneengasjement til politiske og økonomiske ordninger som pleide å bli kjent som korporatisme.

Schwab er ganske eksplisitt om dette. I en artikkel som beskriver opprinnelsen til hans nåværende syn, sa han skriver:

Denne tilnærmingen var vanlig i etterkrigstidens tiår i Vesten, da det ble klart at én person eller enhet bare kunne klare seg hvis hele samfunnet og økonomien fungerte. Det var en sterk kobling mellom bedrifter og deres lokalsamfunn. I Tyskland, for eksempel, hvor jeg ble født, førte det til representasjon av ansatte i styret, en tradisjon som fortsetter i dag.

Korporatisme er et vidt begrep. Det kan løpe spekteret fra den hyperautoritære versjonen omfavnet av Mussolinis Italia til arbeider-sjefstrukturer av typen beskrevet av Schwab i etterkrigstidens Vest-Europa. Alle former for korporatisme deler imidlertid noen felles temaer.

Les hele historien her ...