Ja, bystatskomplekset har til hensikt å til slutt eksistere i en grenseløs verden der det ikke er noen nasjonalstater. Selvfølgelig vil alle disse være "smarte byer" som bruker teknologi for å overvåke, kontrollere og modifisere hele samfunnet. Med andre ord, teknokrati og vitenskapelig diktatur! ⁃ TN Editor
Stadig økende de siste årene har vi sett økende oppfordringer fra bystyre til mer autonomi og nye internasjonale samarbeidsformer. Gjør ingen feil: Ved å gjøre dette søker lokale myndigheter å omstrukturere områdene de opererer på måter som fundamentalt kan forandre langvarige former for global styring dominert av nasjonalstater.
Dette er en naturlig respons på trender med globalisering og deltakende styring, samt på det faktum at noen av de mest presserende problemene i vår tid oppstår i byens skala. Imidlertid ville det være naivt å tro at nasjonale regjeringer vil sitte på ledig idet byer og ordførere søker å komme inn og lede globale samtaler på sine egne premisser. Hva kan vi lære av tidligere historiske erfaringer når vi smi fremover?
Globalisering har svekket nasjonale grenser, men har bidratt til å styrke den lokale skalaen. Lavere barrierer for investering, kommunikasjon og samarbeid over landegrensene har gjort det mulig for byene å gjøre en de facto inngang til den internasjonale scenen. Økonomisk globalisering har gitt selskaper og utenlandske investorer mulighet til å velge bestemte byer for investering i aktiviteter som driver både lokal og nasjonal økonomisk vekst, for eksempel eiendom, finans og tjenester. Dette betyr at byer i økende grad blir det stadiet som den nasjonale økonomiske fremtiden er satt til.
Nasjonale styringsstrukturer har ofte vist seg uhåndterlige når de håndterer de lokale effektene av slike globale problemer som klimaendringer, flyten av migranter og flyktninger og uformell urbanisering. Videre har trender innen teknologi og omfavnelse av desentralisering forenklet fremveksten av finkornede, meget deltakende styringsstrategier som lettest blir anvendt i mindre skalaer.
Mot dette bakgrunnen er byregjeringene på rett vei med å prøve å riste ut rom for å skissere en mer kontekstspesifikk urban agenda for å håndtere dagens globale problemer. Og langt fra å bli ghettoized som stedet for samfunnets mest presserende sosiale problemer - som tilfellet var for ikke så lenge siden - er byer nå identifisert som sentrale områder for investeringsmuligheter og innovasjon.
Global mayoral elite
Imidlertid må ethvert skifte mot ansvar på bynivå ledsages av en tilsvarende utvidelse av lokale myndigheters styringskapasitet, særlig med hensyn til skatte- og politiske ressurser.
Talsmenn for sterkere, mer autonom myndighet i lokal skala tar til orde for et internasjonalt styringssystem som skifter beslutningstaking til effektive, kvikke og høyt demokratiske lokale myndigheter, samtidig som de også fremmer internasjonalt samarbeid og samarbeid. På den ene siden gir dette problemløsing til lokalt nivå, der kunnskapen om hva som vil og ikke vil fungere i den sammenhengen kan være størst. På den annen side tillater slik innsats mer direkte kunnskapsoverføring over byer.
For ti år siden startet lærde Janice Perlman slike "co-learning" -innsats med sin 1987-opprettelse av MegaCities Project, et eksperiment som bidro til å skape en internasjonal samtale om hva som fungerte best i byer rundt om i verden. Man kan til og med se Rockefeller-stiftelsens 100 Resilient Cities Initiative eller Deutsche Banks Urban Age-prosjekt som å fortsette denne store tradisjonen. (Rockefeller Foundation støtter Citiscope.)
wpDiscuz