Det er skifte av vakten på Bank for internasjonale oppgjør, den lite kjente, men innflytelsesrike organisasjonen som ligger i hjertet av verdens økonomiske system.
Agustin Carstens, den tidligere sjefen for Mexicos sentralbank, etterfølger Jaime Caruana som daglig leder fredag. Han tar ansvar for en institusjon som skiller seg ut, i en tid med økende gjennomsiktighet og økende desillusjon med eliter, som en bastion av globalt teknokrati.
BIS-hovedkvarteret tårner over Basel som en 70-meter stor mengde kobbermynter, som fungerer som et klubbhus for verdens sentralbankmenn og finansregler. Slik som Mario Draghi, Janet Yellen og Mark Carney holder rutinemessig konfidensielle samlinger der med kolleger fra hele verden.
"Kanskje hvis den ikke eksisterte, ville du ikke oppfinne den nå, men den spiller en viktig rolle i den sentrale bankverdenen," sa Charlie Bean, den tidligere viseadministratoren i Bank of England, som var medforfatter av en rapport om BISs forskning i fjor. "Det er limet som hjelper å holde broderskapet sammen."
[the_ad id = "11018 ″]Det har ikke stoppet BIS, som eies av sentralbanker og ble stiftet i 1930, fra å utfordre den økonomiske ortodoksien til egne medlemmer. Av 2003 presset William White, daværende økonomisk rådgiver, og kollega Claudio Borio for en presensjonell pengepolitisk innstramming for å unngå farlige eiendomsbobler, et kontrarisk syn som så ut til å være presis under finanskrisen.
Det fortsetter å slå den trommelen, selv når sentralbankfolk i USA, Europa og Japan satte renten ned til rekordlave og lanserte enestående obligasjonskjøpsprogrammer for å avverge deflasjon. Borio, nå sjef for den økonomiske og økonomiske avdelingen ved BIS, argumenterte i en tale i september at sentralbankfolk kan undervurdere de “generelt godartede” effektene av globalisering og teknologi på inflasjonen, og bør tenke nytt på responsen på deflasjonære trender.