Når tradisjonell politisk makt svekkes, dukker markedskreftene som Big Tech og FinTech opp når de nye maktsentrene og bevisene på dette er overalt. Academia beskriver og omfavner disse trendene og snakker åpent om teknokrati. Teknokrati er et økonomisk system drevet av markedskrefter, mens demokrati og sosialisme er politiske systemer. ⁃ TN Editor
Det er økende bekymring for at teknologi etterlater demokratiet, og smarte byer kan være et havari i tilbakeslaget, hevder Kris Hartley og Glen Kuecker.
Ved midten av 20th århundre hadde myndighetene monopolisert leveransen av store urbane prosjekter, fra infrastruktur til mesteplanlagte 'nye byer'. I løpet av andre halvdel av århundret ble gradvis korporasjon av byplanlegging - fra traktboliger til 1950s til storbyprojekt med blandet bruk i 1990s og utover.
Nok et øyeblikk i privat sektor utspiller seg under "smarte byer". Prosjekter som f.eks Sør-Koreas Songdo tiltrekker seg oppmerksomhet - både positive og negative. Utover effektivitetsløfter vil relevansen av smarte byinitiativer for sosial rettferdighet og politisk representasjon avgjøre bevegelsens overlevelsesevne.
Fremveksten av den smarte bybevegelsen kopierer bedriftsdominerte maktstrukturer i byplanleggingen. Privat sektor produserer teknologiene som nå definerer borgerlivet og har den stadig mer sofistikerte tekniske ekspertisen som myndighetene noen ganger mangler. Disse fordelene styrker den private sektoren ikke bare som en offentlig tjenesteyter, men også som en politisk driver av agendaen for smarte byer.
Populistisk pushback mot smart byteknologi kan imidlertid være uunngåelig - en kilde til håp for noen og potensiell bekymring for andre.
Skillet mellom offentlig og privat blir ofte uklart når det gjelder levering av offentlige tjenester - særlig ved å ta i bruk deltakende utvikling, samarbeidsstyring, offentlig-private partnerskap og andre sektorer for styringsmodeller. Denne uskarpheten gjør ansvaret for offentlig velferd usikkert: i hvilken grad skal det hvile på staten eller markedet?
I denne nyliberale tid er det frie markedet klarert for å forbedre sosiale resultater bare som et biprodukt av konkurranse - tilsynelatende utvide forbrukeralternativene, senke prisene og forbedre tjenestekvaliteten. På samme måte blir konseptet om samfunnsansvar sett på som en vinn-vinn for merkevarebygging og det offentlige. Mens denne historien er en gammel, er bevegelsen av smarte byer en unik mulighet til å revidere disse forutsetningene.
Selve den moderne byen er en fysisk legemliggjøring av politiske og økonomiske prioriteringer: markedsføring av byrom er allestedsnærværende i ombyggingsprosjekter som er merket som smarte, bærekraftige eller rettferdige. En slik utvikling imøtekommes imidlertid først og fremst investerings- og forbrukerinteresser til den økonomiske eliten. Vil smart byteknologi rett og slett forevige denne trenden?
Det er økende interesse for styringsdimensjoner for byteknologi, og relaterte spørsmål ble utforsket på FNs niende verdensbypolitiske forum i Kuala Lumpur i februar 2018. I en utbrutt dialog argumenterte Alessandro Rainoldi fra EUs generaldirektorat for felles forskningssenter at data må være åpne og gratis, og utvikles som en del av en samtale mellom brukere og tilbydere.
Denne påfallende demokratiske visjonen realiseres foreløpig ikke. Karibaiti Taoaba, regiondirektør ved Commonwealth Local Government Forum (CLGF) Pacific, snakket til samme arrangement, og argumenterte for at det er liten koordinering mellom organisasjoner eller firmaer i innsamlingen av data.
Slike problemer er eksempler på de praktiske utfordringene regjeringer og selskaper står overfor i å styre data og byteknologi i større grad. Fremskritt innen smarte teknologier overgår ofte regjeringenes evne til å redesigne styrings- og styringssystemer, noe som fremgår av to nylige hendelser: Facebooks Cambridge Analytica-kontrovers, og USAs første fotgjengerulykke forårsaket av et autonomt kjøretøy.
Man kan forvente at demokratier vil forhindre eller avhjelpe slike svikt, men ansvarlighet for bredere sosiale utfall forskyver seg. Til tross for spredning av småbedrifter i teknologibransjen, er smartbybevegelsen stort sett i bedriftshender - spesielt i et klima som er gunstig for selskapets anskaffelser.
Som sådan dukker det opp et nytt rasjonalistisk teknokrati, formet ikke av valgte politikere, men av visjonene og prioriteringene til mektige markedsaktører. Denne sammenslåingen av offentlig og privat er ikke ny. Infrastrukturplanlegging har alltid vært et offentlig anliggende, men privat sektor monopoliserer nå kompetansen og kapasiteten til å bygge den. Regjeringer regulerer finansmarkedene, men såkalt “fin-tech” utvikles og implementeres av private selskaper. Bedriftsinnflytelse over den offentlige sfæren er nå i høyvann.
wpDiscuz