Få det vi ønsker fra skoler - uten teknokrati

Forfedrene våre bygde utdanningsreformbevegelsen på et grunnlag som alle reformatorer delte: Vi trenger å holde skolene ansvarlige, så de vil gi barna den utdannelsen vi vil at de skal få. Nå oppdager vi sprekker i grunnlaget. Det viser seg at vi ikke er enige om hva vi vil, eller om hvordan vi får skoler til å levere det.

Den siste debatten om en Artikkel av Robert Pondiscio har brakt denne konflikten lenger ut i det fri. Det har også Jeb Bush sitt siste forsøk på kaste en visjon for utdanningsreform, der han dramatisk reverserer sin tidligere engasjement til stive, ovenfra og ned-systemer med "ansvarlighet" til fordel for radikal forstyrrelse, mangfold og valg av foreldre.

Jay Greene har rett i det dette er egentlig ikke en debatt om Venstre v. Høyre, men en debatt om teknokrati—Faste og sentraliserte kontrollsystemer, ved bruk av smale og reduktive kvantitative beregninger, som gir enorm makt til en spesiell klasse av utdanningseksperter om teorien om at vi kan stole på at de er allvitende, velvillige og apolitiske. Det er mange teknokrater på høyre side, og mange anti-teknokrater på venstresiden.

"Ansvarlighet", lenge etablert som grunnlaget for utdanningsreform, har kommet til å bety teknokratisk ansvarlighet. Store nye byråkrater er blitt bygget, og millioner brukt, for å slipe ut og analysere utallige milliarder datapunkter som i beste fall er tilknytning til barns virkelige utdanningssuksess. Den bysantinske verdenen for kongresspølse, med sin skyggefulle omgang og sin skog av esoteriske akronymer som strekker seg så langt øyet kan se, har blitt sentrum i det pedagogiske universet.

For oss som avviser teknokrati, henger skjebnen til utdanningsreformen nå på om vi kan finne en ny visjon om hva ansvarlighet er.

Å tilby en slik ny visjon kan godt splitte utdanningsreformbevegelsen og dele oss fra gamle allierte, men det kan også tiltrekke seg sterke nye allierte fra den anti-teknokratiske Venstre. Og svaret til Pondiscio og Greene viser det teknokraterna lytter ikke til oss og bryr seg ikke om bekymringene våre uansett. Vi forlater dem ikke; de har allerede forlatt oss.

De fleste som kaller seg utdanningsreformatorer har omfavnet stive, teknokratiske, høyt systematiserte og tallstyrte tilnærminger til ansvarlighet. Den store fordelen som kreves for dette systemet er at det er resultatbasert snarere enn inputbasert.

Noen få av oss mener imidlertid at alt dette teknokratiet nettopp er det vi har kjempet mot hele tiden. Det er egentlig en utvidelse av det gamle regimets filosofi: Vi er utdanningseksperter, og vi vet best! Det er like upersonlig og ikke svarer på virkelige menneskers reelle behov som kloden. Det er som om vi beseiret Sovjetunionen, og så feiret seieren vår ved å innføre kommunisme på Vest-Europa og Nord-Amerika.

Imidlertid har de av oss som motstår teknokrati ikke gjort en tilstrekkelig jobb med å kaste en visjon om hvordan vi tror virkelig ansvarlighet ville sett ut. Snakkepunkter og hermetisk retorikk om "markeder" og "konkurranse" er sårt utilstrekkelige med dagens behov.

Det er ikke slik at tingene vi sier er gale. Vi kommer bare ikke til kjernen i saken fordi vi ikke utfordrer nasjonen vår til å stille seg selv de store spørsmålene om utdanning: Hva er formålet med utdanning? Hvem har det endelige ansvaret for det, og hvorfor?

Les hele historien her ...